FAQ
Når man hører om psykodrama for første gang, får man ofte noen rare bilder i hodet. Det skjønner jeg veldig godt, det høres jo veldig psykisk og dramatisk ut! Det samme gjelder kunstterapi, som kan vekke bilde av noen koko folk i flagrende klær (det er jo ikke direkte feil det heller - selv har jeg både koko og flagrende dager - det bare er så mye mer enn det). Vi som har jobbet med kreative handlingsmetoder lenge og har et hverdagslig forhold til det, kan noen ganger glemme litt hva slags inntrykk det kan gi. Jeg vil gjerne avdramatisere litt og har samlet noen ofte stilte spørsmål her:
Er dette mest for folk med store psykiske problemer?
– Neida. Psykodrama og kunstterapi er mest kjent fra terapi, men blir også
brukt innenfor organisasjonsliv, pedagogikk, teater, kunstinstitusjoner, skoler og andre arenaer hvor folk
samhandler.
Disse metodene fremmer mental helse, og kan forebygge, lindre og ruste deg til å takle livets utfordringer på en bedre måte. Det er gode metoder for å få kontakt med og
utvikle dine egne ressurser.
Jeg forholder meg ikke til diagnoser og er ikke behandler av
sykdom, men vil skape et godt rom hvor mennesker kan øve seg på å leve sitt
beste liv.
Må jeg utlevere meg?
– Slett ikke. Det er ingen forventning om at du skal overskride dine egne
grenser i så stor grad at du deler mer enn det du er komfortabel med. Min førsteprioritet er å skape samhold og trygghet. Når
den tryggheten er tilstede kan man våge prøve noe nytt, men ingen tvinges til å
eksponere seg. Psykodrama handler ikke om å rive ned vegger, men å kjenne
forsiktig på dører og se hvilke som lar seg åpne.
Må jeg være flink?
-Nei, helst ikke. Psykodrama er i utgangspunktet en scenisk metode, men det betyr ikke at man
skal stå og prestere en forestilling. Kunstterapi har visuelle uttrykk som grunnlag, men handler ikke om å produsere kunstverk til Nasjonalgalleriet. Vi bruker det visuelle som et av flere
virkemidler til å utforske temaene som er aktuelle for deg. I online-veiledning er det naturlige begrensninger for hvor scenisk vi kan jobbe, men vi bruker ressursene som den tankegangen gir, ved å utforske roller, relasjoner og replikker. Det skjer på en leken
og uhøytidelig måte, man trenger slett ikke tenke på prestasjon. Mitt hovedansvar er å lage en trygg setting, og som deltager er det er ingenting man
kan gjøre som er feil. Den mest vanlige tilbakemeldingen fra folk som
har grudd seg er at det var givende og faktisk også morsomt å være med på.
Kommer folk til å få vite at jeg er med i en gruppe?– Når vi holder gruppe er deltagelse konfidensielt og de som deltar bes om å avgi et høytidelig løfte om å ikke fortelle hvem de har vært i gruppe med, eller noe av det som har blitt delt. Min erfaring er at dette blir overholdt og at de som deltar respekterer dette også når de møtes i andre situasjoner utenfor gruppa.
Blir det ikke litt…voldsomt?
– Noen får assosiasjoner til eksperimentelle terapiformer fra 60- og 70-tallet
hvor folk utfoldet seg på en hemningsløs måte. Jeg gir rom for å uttrykke
det du kommer med, men tvinger ikke frem noen voldsomme uttrykk, uønsket
kroppskontakt eller konfronterende situasjoner. Det kan være givende å "gå ut av komfortsonen", men alt til sin tid. Jeg er mest opptatt av å
skape en arena hvor du kan bli bedre kjent med dine egne behov og grenser
innenfor trygge og ivaretagende rammer.
Er det skummelt?
– Ja, det føles ofte skummelt i begynnelsen. Det er vanlig å være nervøs når
man gjør noe helt nytt og det er veldig få virkelig givende erfaringer i livet
som ikke krever litt tøying av gamle vaner. Men det er ikke farlig. Jeg legger større vekt på at du skal være trygg enn at du skal utfordre deg selv så innmari. Den vanligste tilbakemeldingen jeg får er glede over det man har opplevd, nye perspektiver, håp, mot
og mestring.
Hvis du har flere spørsmål om min veiledning, kan du ta kontakt her eller på epost ciamaria@online.no
.