FAQ

Når man hører om psykodrama for første gang, får man ofte noen rare bilder i hodet. Det skjønner jeg veldig godt, det høres jo veldig psykisk og dramatisk ut! Det samme gjelder kunstterapi, som kan vekke bilde av noen koko folk i flagrende klær (det er jo ikke direkte feil det heller - selv har jeg både koko og flagrende dager - det bare er så mye mer enn det). Vi som har jobbet med kreative handlingsmetoder lenge og har et hverdagslig forhold til det, kan noen ganger glemme litt hva slags inntrykk det kan gi. Jeg vil gjerne avdramatisere litt og har samlet noen ofte stilte spørsmål her:

Er dette mest for folk med store psykiske problemer?
– Neida. Psykodrama og kunstterapi er mest kjent fra terapi, men blir også brukt innenfor organisasjonsliv, pedagogikk, teater, kunstinstitusjoner, skoler og andre arenaer hvor folk samhandler.
Disse metodene fremmer mental helse, og kan forebygge, lindre og ruste deg til å takle livets utfordringer på en bedre måte. Det er gode metoder for å få kontakt med og utvikle dine egne ressurser.
Jeg forholder meg ikke til diagnoser og er ikke behandler av sykdom, men vil skape et godt rom hvor mennesker kan øve seg på å leve sitt beste liv.

Må jeg utlevere meg?
– Slett ikke. Det er ingen forventning om at du skal overskride dine egne grenser i så stor grad at du deler mer enn det du er komfortabel med. Min førsteprioritet er å skape samhold og trygghet. Når den tryggheten er tilstede kan man våge prøve noe nytt, men ingen tvinges til å eksponere seg. Psykodrama handler ikke om å rive ned vegger, men å kjenne forsiktig på dører og se hvilke som lar seg åpne.

Må jeg være flink?
-Nei, helst ikke. Psykodrama er i utgangspunktet en scenisk metode, men det betyr ikke at man skal stå og prestere en forestilling. Kunstterapi har visuelle uttrykk som grunnlag, men handler ikke om å produsere kunstverk til Nasjonalgalleriet. Vi bruker det visuelle som et av flere virkemidler til å utforske temaene som er aktuelle for deg. I online-veiledning er det naturlige begrensninger for hvor scenisk vi kan jobbe, men vi bruker ressursene som den tankegangen gir, ved å utforske roller, relasjoner og replikker. Det skjer på en leken og uhøytidelig måte, man trenger slett ikke tenke på prestasjon. Mitt hovedansvar er å lage en trygg setting, og som deltager er det er ingenting man kan gjøre som er feil. Den mest vanlige tilbakemeldingen fra folk som har grudd seg er at det var givende og faktisk også morsomt å være med på.

Kommer folk til å få vite at jeg er med i en gruppe?– Når vi holder gruppe er deltagelse konfidensielt og de som deltar bes om å avgi et høytidelig løfte om å ikke fortelle hvem de har vært i gruppe med, eller noe av det som har blitt delt. Min erfaring er at dette blir overholdt og at de som deltar respekterer dette også når de møtes i andre situasjoner utenfor gruppa.

Blir det ikke litt…voldsomt?
– Noen får assosiasjoner til eksperimentelle terapiformer fra 60- og 70-tallet hvor folk utfoldet seg på en hemningsløs måte. Jeg gir rom for å uttrykke det du kommer med, men tvinger ikke frem noen voldsomme uttrykk, uønsket kroppskontakt eller konfronterende situasjoner. Det kan være givende å "gå ut av komfortsonen", men alt til sin tid. Jeg er mest opptatt av å skape en arena hvor du kan bli bedre kjent med dine egne behov og grenser innenfor trygge og ivaretagende rammer.

Er det skummelt?
– Ja, det føles ofte skummelt i begynnelsen. Det er vanlig å være nervøs når man gjør noe helt nytt og det er veldig få virkelig givende erfaringer i livet som ikke krever litt tøying av gamle vaner. Men det er ikke farlig. Jeg legger større vekt på at du skal være trygg enn at du skal utfordre deg selv så innmari. Den vanligste tilbakemeldingen jeg får er glede over det man har opplevd, nye perspektiver, håp, mot og mestring.

Hvis du har flere spørsmål om min veiledning, kan du ta kontakt her eller på epost ciamaria@online.no

.